Skrevet 25.juli 2011 etter rosetoget
Jeg så en brigadeprest foran Domkirken
og kjente historien hans fra TV
jeg visste
at han i dag så sin sønn for siste gang
ung og pustende
kun ved hjelp av maskiner
de nærmeste som takket for livet hans mens hjertet enda slo
I kveld var pappaen ved havet av roser
Søkte fellesskapet med sin overlevende datter
mottok trøsten
som vi alle var der
for å gi
da gikk det opp for meg at vi er der, ikke bare for hverandre
men
for enkeltmenneskene
de som kjenner den knugende sorgen
de som sørger over alle de tapte, som oss alle
men som likevel er i bunnløs
fortvilelse over den ene
som de elsker, og som aldri vil komme hjem
jeg
ville gi ham en klem
men var ikke like modig som henne
hun som har favnet roten av hva vi trenger
Norge
Norge
klemmer, omfavnelser og å kjenne at vi er
her, skulder mot skulder
hun har skrevet det på et skilt
men egentlig står
det skrevet på oss alle
klemmene er gratis
med mange til overs i
disse dager
når jeg gir en, så får jeg en, og det trenger jeg
jeg merker det
når jeg møter folk jeg kjenner nå
klemmene er tettere
dypere
de sier mer enn
noen gang
.JPG)
